Hvorfor alle palassene vender mot stredet

Først ut av Det gylne horn

Vår egen kveld begynner før Bosporos gjør det. Båten tar imot gjester i Cibali, på gamlebysiden av Det gylne horn, og den første strekningen er selve fjordarmen: ut under Atatürk-broen og Galatabroen, med Galatatårnet over Karaköy på den ene siden og Süleymaniye — Sinans store moské fra 1550-årene — i silhuetten på den andre. Så runder båten Sarayburnu, odden under Topkapı, og svinger nordover inn i stredet. Det er en nyttig prolog: den innadvendte gamlebyen på høyden sin, sett fra vannet rett før 1800-tallet begynner å folde seg ut langs stranden.

Dolmabahçe-palasset

Åpnet i 1856 for sultan Abdülmecid og bygd av Balyan-familien, de armenske arkitektene som var hoffets arkitekter det meste av århundret. Det kostet en sum statskassen egentlig ikke hadde, og det er en del av historien. Barokk, rokokko og nyklassisisme på én gang; det var sentrum for den osmanske makten i rikets siste tiår, og Atatürk døde i et soverom på sjøsiden av palasset i 1938 — og det er derfor klokkene i palasset tradisjonelt står på 09:05.

Fra vannet får du hele lengden, i tillegg til den dekorerte porten på kaia og klokketårnet bak. Om kvelden er det opplyst, og marmoren får fargen av gammelt papir.

Çırağan-palasset

En kilometer lenger opp, og det siste keiserlige palasset som ble bygd ved Bosporos: ferdig i 1871 for sultan Abdülaziz, igjen av en Balyan. Det brant ut i 1910, sto som et skall det meste av 1900-tallet og ble gjenoppbygd på 1990-tallet som hotell. Det er den eneste bygningen på denne ruten der den vakre historien og den triste historien er samme historie — et sultanpalass der du nå kan bestille rom.

Ortaköy-moskeen

Offisielt Büyük Mecidiye-moskeen, ferdig midt på 1850-tallet av de samme arkitektene, i det samme nybarokke formspråket som palassene — noe som er uvanlig for en moské og nettopp er poenget med den. Den ligger på sin egen lille landtunge med Bosporosbroen rett bak, og sammen utgjør de det aller mest fotograferte motivet i Istanbul. Fra vannet får du det rett forfra, med speilbildet, og det er versjonen på postkortene.

Bosporosbroen

Den første broen som noen gang spente over stredet, åpnet i 1973 og i dag offisielt Martyrenes bro 15. juli. Litt over en kilometer hengende kjørebane som binder Europa til Asia, opplyst om kvelden i farger som skifter. Passeringen under den er øyeblikket da de fleste på dekk slutter å prate.

Bebek

En buet bukt med villaer ved vannet, kafeer og en strandpromenade — det rolige, dyre boligstrøket ved Bosporos heller enn det monumentale. Verdt et blikk fordi det er slik det meste av denne strandlinjen faktisk ser ut når den ikke er et palass.

Rumeli-festningen

Og så skifter toneleiet fullstendig. Rumeli Hisarı er verken fra 1800-tallet eller dekorativ: Mehmed II satte den opp i 1452, på rundt fire måneder, på stredets smaleste punkt, for å skjære Konstantinopel av fra Svartehavet. Byen falt våren etter. Tre enorme tårn og en ringmur som går rett ned lia og ut i vannet, i flomlys om kvelden, og fra en båt ser du den slik den var ment å bli sett — fra posisjonen til et skip som ikke kommer til å få passere. Det er den eneste bygningen på ruten som er laget for å bli sett fra en båt som en trussel.

Beylerbeyi-palasset

Sommerpalasset, ferdig i 1865 for Abdülaziz: mindre enn Dolmabahçe, mer behersket, og bygd for å ta imot gjester heller enn for å styre. Keiserinne Eugénie av Frankrike bodde her i 1869 på vei til åpningen av Suezkanalen, og skal ha latt vinduene i rommet sitt i Paris bygge om så de ble like. Palasset ligger rett under Bosporosbroen på asiatisk side, og det gir et underlig og ganske fint møte mellom 1865 og 1973 i ett blikk.

Üsküdar

Byens asiatiske hjerte og mye eldre enn noe på motsatt side — dette var Khrysopolis, en gresk by, før Konstantinopel fantes. Havnefronten er tett, lav og travel, med Sinans Mihrimah Sultan-moské fra 1548 rett ved fergeleiet. Er den europeiske bredden 1800-tallet som opptrer, er Üsküdar byen som bare lever livet sitt.

Jomfrutårnet

Det lille tårnet på sin egen holme like utenfor Üsküdar, og det siste landemerket du passerer før båten runder gamlebyens spiss og svinger tilbake inn i Det gylne horn. Det har stått noe på det skjæret siden antikken — en tollstasjon, en tollbod, et fyr, en karantenestasjon — og bygningen som står der nå, er i hovedsak fra 1700-tallet. Hver versjon av legenden handler om en spådom, en prinsesse og en slange, og ingen guider forteller den på samme måte.

Vi passerer nær nok til at det står ordentlig opplyst, og langt nok unna til at det beholder omrisset alle kjenner igjen.